Siden midten av 1960-tallet har dans og ballett vært en viktig del av VU. Fra tidlige revyinnslag i regi av tusenkunstner Henry Haagensen, til Presseshowet, til fullskala musikaloppsetninger og ballettproduksjoner, har lokale dansere satt sitt preg på uke 11 i Narvik. Historien om ballett og dans i Vinterfestuka er fylt med utrolig mange høydepunkter, og det kan sies at flere generasjoner bokstavelig talt har vokst opp på VU-scenen.
Presseshowet (1966–1980)
Vinterfestuka (VU) har i hele sin historie vært mer enn konserter og høytidelige markeringer som Æresrallar, bekransning av Rallar’n og Svarta Bjørn monumentene, og kåring av Svarta-Bjørn og Årets Sprellemann; det har også hatt en sterk revytradisjon som år etter år fylte teatersalen til randen.
Revyene under VU med Haagensen og Schistad
Haagensen var i en årrekke en bærebjelke i VU-sammenheng, både gjennom Presseshowet (1966–1993) og gjennom revyene som satte sitt preg på 1970-tallet. Som koreograf, sceneskaper og lysdesigner løftet han forestillingene med et visuelt uttrykk som publikum la merke til, og som ble omtalt som både originalt og imponerende. Samtidig var Tore H. Schistad en utmerket tekstforfatter og regissør, kjent for sin evne til å gi Narvik en revyscene der både hverdagsliv, lokalpolitikk og byens særegenheter fikk plass. I denne tradisjonen står samarbeidet mellom Henry Haagensen og Tore H. Schistad som et av de mest fruktbare.
Et minneverdig øyeblikk var i 1969, da NRK gjorde opptak av Klarinettpolka med Haagensens Ballettskole, der alle danserne var kledd i rallarkostymer. Opptaket kan ses her.
Utover 70-tallet fortsatte Haagensen sitt engasjement gjennom revyer som «Narr-Vikinger» (1975) og «Det hviskes og tiskes ut på byen» (1976). Revyen «Narr-Vikinger»1 var en forestilling som også markerte et comeback for Schistad, som hadde skrevet og satt opp den første Mjølner-revyen “Sus i nota” i 1952.
Klikk her for mer informasjon om revyen «Narr-Vikinger»
«Narr-Vikinger» ble en revy som kretset mellom skarp satire og en hyllest til Narvik som sketsjer om Rombaksbotn og flyplassen i Framneslia. Schistad stod for tekstene og regien, mens Haagensen hadde ansvaret for koreografi og de sceniske løsningene – inkludert dekorasjoner som ble omtalt som «fantastiske». Musikken var ved Einar Haavik, som også ledet akkompagnementet sammen med Arvid Kirkhaug og Olaf Larsen. Revyen inneholdt flere minneverdige innslag, og «Akvarieballetten» ble trukket fram som forestillingens flotteste nummer. Publikum fikk også høre Ingrid Anderson synge blant annet «Nordlysets flammer», en sang av Reidar Ulvik med tekst av Schistad, mens Erling Pettersen framførte en ny vals med tekst av Schistad og musikk av Odd Bjørklund. Til tross for dårlig helse medvirket Schistad selv i mindre roller, blant annet som en «utlevet gledeskvinne». Mottakelsen var i hovedsak svært god, revyen ble omtalt som «knallgod», og Teatersalen var fylt til siste plass – så fullt at det måtte settes inn ekstraplasser for å få plass til det fornøyde publikummet. Forestillingen ble avsluttet med en festlig rockescene der Haagensens originale lysdekorasjoner virkelig kom til sin rett.2
Henry Haagensen, ble utnevnt til æresrallar av Narvik under en seremoni ved Rallar-monumentet. Han får også skryt for sin «utrolige arbeidskapasitet» og evne til å trene opp dyktige dansere i Haagensens ballett år etter år.
Suksessen fortsatte i VU 1976 med revyen «Det hviskes og tiskes ut på byen», igjen skapt av duoen Haagensen og Schistad. Etter fjorårets «Narr-Vikinger» ble denne oppsetningen omtalt som et stort skritt framover for det lokale revymiljøet, og forestillingen fanget tidsånden gjennom både aktuelle hendelser og typiske Narvik-fenomener.
Klikk her for mer informasjon om revyen «Det hviskes og tiskes ut på byen»
Det ble gjort innslag om blant annet «KV-såk», flyoppvisning og den utbredte bingo-feberen i byen, samtidig som revyen ga plass til lokale karakterer og gjenkjennelige skikkelser. Publikum fikk blant annet et nytt møte med «Enken», en av byens glade enker som til og med tilbød seg å være gjest. I tillegg kom det en reiseinspirert sketsj om spansk «husmorferie», med historier om en varm spanjol rett fra sydens sol. Revyen tok også opp rykter om «sit down-streik» blant byens eldre, og det spesielle var at et par av de eldre selv fikk plass på scenen for å fremføre sine klager.
Anne-Marie Hagerup ble trukket fram som revyens store stjerne, med særlig ros for scenetekke, sangstemme og evnen til å få fram poengene i en vise. Det ble også et gledelig gjensyn med Ingrid Anderson, og blant de øvrige medvirkende var Ellen Sjødin, Irene Solberg, Carl Knudsen, Johannes Marthinussen og Odd Nilssen. Haagensen ble omtalt som ansvarlig for de «overdådige dansescenene», og sørget for at det tekniske ved forestillingen gled knirkefritt, mens Haaviks Trio ble beskrevet som en «utmerket musikalsk støttespiller» gjennom hele revyen. Premieren fant sted en søndag kveld for en fullsatt sal, og publikum ble beskrevet som svært fornøyde. Som en tydelig anerkjennelse av Haagensens langvarige arbeid med ballett og revyer i Narvik – og ikke minst samarbeidet med Schistad – ble han samme år utnevnt til Æresrallar under VU 1976, en utnevnelse som ble omtalt som «fullt fortjent».
Samarbeidet mellom Haagensen og Schistad fortsatte også i årene som fulgte, og revyene ble en etablert tradisjon under Vinterfestuka. I forestillingen «Vi jubilerer» ble uttrykket videreført som en festlig satire med tydelig lokalt preg, der revyen tok for seg både lokalpolitikk og dagligdagse utfordringer i Narvik.
Klikk her for mer informasjon om revyen «Vi jubilerer»
Her fikk publikum blant annet møte nummeret «Tuppen og Lillemor», der byens ledende politiske damer ble presentert gjennom ord og toner, og et innslag som underviste i hvordan man lettest kunne få innlagt telefon. Schistad medvirket også selv, blant annet i et nummer der han jublet over å ha slått ut Julie Ege som «kjendis». Samtidig la forestillingene stor vekt på det visuelle og musikalske uttrykket, med sangnumre framført av Ingrid Anderson og Anne-Marie Hagerup, omkranset av revyens ballett, og med Haagensens festlige dekorasjoner, kostymer og fargesprakende lysarrangementer som ramme. Med dette ble revyene et viktig uttrykk for Vinterfestuka som folkefest og scenekunstarena – der Narvik kunne le av seg selv, kjenne seg igjen, og samtidig oppleve dans, musikk og teater i et helhetlig show.
Kåring av Æresraller i 1978 – Tore H Schistad.3
Det ble også gjort et spesielt TV-opptak kalt «Ska’ vi dans før dæ…?», der Haagensens Ballettskole danset på taket av Narvik Ingeniørhøgskole under VU-76. Opptaket ble senere sendt i farger på barne-TV i november samme år. Henry Haagensen var ansvarlig for koreografi, scenografi og kostymer til disse produksjonene. Boken om den kunstneriske dansens historie i Narvik har hentet sin norske tittel nettopp fra denne balletten.
Kirsten Lian (1980–1993)
På 1980-tallet ble det klassiske uttrykket forsterket da Kirsten Lians Ballett for alvor gjorde sitt inntog i VU-programmet. For Kirsten Lian var mars måned årets absolutte høydepunkt og den mest intense arbeidsperioden. Fra hun etablerte sin egen ballettskole i 1982, ble hennes koreografier og elever en uunngåelig og kjær del av VU. Gjennom 1980- og 90-tallet var Lian ansvarlig for danseinnslagene i noen av byens største suksesser.
Barnas Festforestilling
Under Barnas Festforestilling i mars 1984, 1985 og 1986 skapte hun mange danseinnslag som Cats og Singin’ in the Rain. Disse forestillingene involverte ofte opp mot 80 barn og krevde et halvt års planlegging for å nå det profesjonelle nivået Lian og hennes samarbeidspartnere siktet mot. Klikk her for mer informasjon.
presseshowet
Kirsten Lians Ballett ble etter hvert en institusjon i Vinterfestuka, og særlig gjennom Presseshowet (1960 – 1993) gjorde ballettjentene seg bemerket. Showet betydde også svært mye for jentene selv. Én gang i året fikk de her virkelig vist hva de kunne – på en stor scene, for et stort publikum.
For eksempel i 1988 deltok ballettjentene med tre dansenumre, alle spesielt koreografert for anledningen av Kirsten Lian. Som seg hør og bør under VU var det naturligvis et Can-can-nummer, med brusende skjørt, nettingstrømper, strømpeband og vaiende strutsefjær. I tillegg fremførte jentene en dans inspirert av James Bond. Med dansene fulgte også et omfattende kostymearbeid. Alle kostymene ble sydd til forestillingen – som vanlig av Kirsten Lian selv, men dette året fikk hun god hjelp av Marit Mikalsen. Innsatsen ble belønnet med strålende kritikker for ballettjentenes prestasjon under Presseshowet.
En stor del av Narviks kulturliv hadde denne gangen gått sammen for å snekre sammen en mangfoldig forestilling i Folkets Hus. Narvik Byorkester stod som arrangør, og sammen med dem medvirket blant andre Erling Pettersen, Kjersti Stubø, Operakoret, Narvik Trad Band, Narvik Teaterlag og Kirsten Lians ballett. Det er ikke ofte det lykkes å samle så mange ulike kulturkrefter til et felles samarbeid – men når det skjer, blir resultatet gjerne vellykket. Slik var det også denne gangen: Forestillingen fikk meget god kritikk – og ikke minst fulle hus. Klikk her for mer om presseshowet.
Opera og operette – samarbeid med Den Norske Opera
Festivaluken var også arenaen for de store operette- og operaproduksjonene. Lian veiledet sine elever gjennom krevende samarbeid med Den Norske Opera (DNO), blant annet i La Traviata (1985) og Den glade enke (1989). Hun høstet stor anerkjennelse fra profesjonelle gjestekoreografer for sin evne til å forberede lokale dansere på nasjonalt toppnivå. Samtidig var hun en fast bidragsyter til Presseshowet, der hun i en tiårsperiode (1983–1993) sørget for at dansen både åpnet og avsluttet de populære varietéforestillingene. Bildene viser Kristen Lians ballettjenter får det til å svinge i VU.
The Good Old Days (1988-1989)
I 1988 startet en liten, men storslått tradisjon i Narvik: The Good Old Days. Initiativet var et samarbeid mellom Narvik Byorkester og Narvik Kulturkontor, med forestillinger i Folkets Hus som raskt fanget publikums interesse. Den aller første produksjonen hadde en spesiell anledning – den ble dedikert til Ofotbanens jubileum – og bød på et rikholdig program som inkluderte opera, utdrag fra musikaler, ballett, teaterskisser og kor. Et spesielt høydepunkt var da Kirsten Lians eldste ballettelever svingte seg i en livlig Can-can fra Jacques Offenbachs operette Orfeus i underverdenen.
Året etter, i 1989, tok Narvik Byorkester ledelsen under dirigenten Hans Urban Andersson, og produksjonen vokste i omfang. Lokale krefter sto samlet for å lage en uforglemmelig forestilling: Narvik Operakor, Narvik Teaterlag, Narvik Storband, Evert Taube-Orkesteret og ikke minst Kirsten Lians Ballett. Bak scenen sørget Henry Haagensen for lysdesign som løftet forestillingen til nye høyder. Et av de mest minneverdige øyeblikkene var da byorkesteret akkompagnerte ballettelevene i utdrag fra Coppelia, noe som skapte stor begeistring blant publikum.
Til tross for den kunstneriske suksessen, var utfordringene mange. Forestillingene ble preget av manglende kommunal støtte, og debatt om finansiering dukket opp i lokalavisen. Publikum stilte spørsmål om det var rimelig at lærere og elever selv måtte stå for kostymer og instruksjon for slike store fellesprosjekter.
VU-varietéen (1991 – 1992)
VU-varietéen i 1991 ble arrangert av Operakomiteen i Narvik, og fant sted i teatersalen i Folkets Hus onsdag 6. mars kl. 19.00. Forestillingen var en storsatsing med både kor, orkester og ballett. Narvik Operakor slo seg sammen med Harstad Underholdningskor og dannet et stort og slagkraftig VU-kor, akkompagnert av Narvik Byorkester. Musikalsk leder og dirigent for hele produksjonen var Knut Åsvik fra Harstad Underholdningskor, mens distriktsmusiker Annette Nedrebø bidro som akkompagnatør for korsangen.
Dansen hadde en tydelig plass i programmet, og med dansere helt ned i 12–13-årsalderen ble det lagt vekt på liv og energi på scenen. Et høydepunkt var at balletten danset til levende musikk fra orkesteret, ikke til ferdiginnspilte spor – noe som ga forestillingen både profesjonalitet og ekstra sjarm.
Klikk her for mer informasjon om programmet
Programmet tok publikum med på en reise gjennom operette, musikal og klassiske perler, delt i to avdelinger. Første del bød blant annet på utdrag fra «Pomp og prakt» av Edward Elgar, valser fra «Csárdásfyrstinnen» av Emmerich Kálmán, og kjente sangnumre som «Nå er gleden her igjen» og «Alexander’s Ragtime Band», fremført av Harstad-koret. Virtuositet ble servert i «Consert-polka for 2 violiner» av Hans Chr. Lumbye, med solistene Trond Wika og Tone Amundsen. Et av de mest stemningsfulle øyeblikkene var «Wiener Bonbons» av Johann Strauss d.y., der både ballett og orkester bidro til magien.
I andre del fortsatte varietéen med musikalske høydepunkter fra blant annet «My Fair Lady», Strauss’ «Vår i Wien»-potpourri, og utdrag fra musikalene «Oklahoma» og «Carousel» av Richard Rodgers. Mot slutten kom også «Die Emancipirte» av Josef Strauss, før forestillingen ble rundet av med en stor og tradisjonsrik finale: «Pomp og prakt» og den VU-sangen (med tekst av Anna Lie), der både kor, orkester og publikum ble en del av avslutningen.
VU-varietéen 1992 fulgte opp med samme entusiasme med Narvik Byorkester og Anne Søyland og Ketil Hugaas som gjorde en strålende figur, og ikke minst imponerte en sjarmerende gruppe unge ballettjenter med flere lekne og elegante innslag.
Hedret under festivaluka
Det var naturlig at Lians betydelige innsats ble hedret nettopp under festivaluken i mars. I 1992 mottok hun Årets Sprelleman, og i mars 1993 ble hun utnevnt til Æresrallar (til venstre) for sitt mangeårige bidrag til byens kulturliv.
En arv bevart gjennom dokumentasjon
Selv om de store marsproduksjonene krevde enorme personlige ofre og ofte ble subsidiert av Lian selv, har de etterlatt seg en rik arv. Takket være hennes mann Jan-Eirik Lian omfattende dokumentasjonsarbeid, med over tusen bilder og avisutklipp, er historien om disse intense marsdagene bevart som en viktig del av VUs dansehistorie.
Dansen som ble en tradisjon
Dans og ballett vokste fram som en tydelig del av Vinterfestuka, og det lokale dansemiljøet ble etter hvert en viktig bidragsyter til festivalens program. Medvirkning fra barn og unge har vært en rød tråd gjennom VU. Etter at Kirsten Lian pensjonerte seg, overtok Narvik musikkskole/kulturskole dansesamarbeidet med VU. Det som startet som mindre innslag, utviklet seg til større sceniske produksjoner – med elever som bærende kraft.
Store oppsetninger
«Rallarballetten» (1998)
Gjennom VU-historien finnes det flere produksjoner som peker seg ut som ekstra minneverdige. En av dem var «Rallarballetten», fremført under VUs åpningskonsert i 1998. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Harstad, Narvik og Kiruna, der både Narvik Byorkester og danseelever fra kulturskolen medvirket. Forestillingen ble gjennomført i Teatersalen i Folkets Hus søndag 8. mars, med musikk av blant andre Edvard Grieg og Gustav Holst, og koreografi av Marina Tarasova.
«Balletten 2000 Trinn» (2000)
To år senere, i 2000, kom et nytt høydepunkt: urfremføringen av «Balletten 2000 Trinn», som hadde premiere 14. mars under Vinterfestuka. Forestillingen tok publikum gjennom Norges fortid, nåtid og framtid – og var bygget opp rundt de mange “trinnene” landet har tatt for å bli det Norge er i dag. Prosjektet fikk støtte gjennom «Tusenårsskiftet – Norge 2000», og involverte hele 38 elever fra 7 til 20 år. Musikken var komponert av Bjørn Harald Larsen, og koreografien var signert Marina Tarasova. Prosjektleder var Fiona Jane Ellingsen.
«Viktoria Cats» – da Narvik sprengte publikumsgrensene (2001)
Den kanskje mest kjente danseproduksjonen i VU-sammenheng kom i 2001, da Narvik musikk- og kulturskole satte opp musikalen «Viktoria Cats» – en lokal bearbeiding av den verdenskjente musikalen Cats.
Men dette var ikke bare en kopi av originalen. Handlingen ble flyttet fra New Yorks bakgater til Narviks egen “skyggeside”, der havnemiljøet ble en sentral ramme. Navnet «Viktoria Cats» ble valgt fordi Narvik tidligere het Viktoriahavn – og slik ble forestillingen både internasjonal og helt lokal på samme tid.
Klikk her for mer informasjon
Omtrent 40 ungdommer i alderen 13 til 19 år deltok fra ballettskolen, og produksjonen ble et bredt samarbeid mellom dansere, musikere og sangere i byen. Bandet besto av etablerte musikere fra Narvik, med Bjørn Harald Larsen som dirigent/piano, og koreografiansvaret lå hos Fiona Jane Ellingsen. Koret kom blant annet fra Ankenes skoles ungdomskor under ledelse av Brith Trude Rist.
Det som virkelig gjorde oppsetningen spesiell, var at elevene var involvert i alt. De ble kalt inn til audition, fikk roller, jobbet seg gjennom en intens øvingsperiode – og bygde opp en forestilling som vokste i både kvalitet og selvtillit.
De gikk til og med på dramakurs hos Ebrahim Aghazedeh for å lære å bevege seg, snakke og tenke som katter. Og som en ekstra detalj strikket elevene egne leggvarmere, armvarmere og haler som skulle matche kostymene som var ferdigsydde og levert fra Russland.
Da forestillingen endelig hadde premiere 8. mars 2001, ble det fullt hus – og mer til. Første kveld kom 411 publikummere, og andre kveld 445. Til sammenligning var 350 besøkende mer normalt i Teatersalen. «Viktoria Cats» sprengte rett og slett publikumsgrensene i Narvik.
For mange av ungdommene ble dette et livsminne – og et bevis på hva som kan skapes når lokale krefter samarbeider, og når unge utøvere får tillit til å bære en stor produksjon.
«Peter og Ulven» – symfonisk eventyr for hele byen (2004)
I 2004 ble det igjen skapt et sterkt møte mellom musikk og dans da «Peter og Ulven» ble satt opp som åpningsforestilling på Barnas dag under Vinterfestuka. Forestillingen ble spilt i Teatersalen i Folkets Hus lørdag 6. mars, rett etter barnetoget.
Dette symfoniske eventyret, basert på Sergej Prokofjevs klassiske verk, ble presentert med forteller, orkester og dans – og samlet både profesjonelle aktører og unge dansere i en helhetlig scenefortelling.
Klikk her for mer informasjon
Koreografien og librettoen var laget av Fiona Jane Ellingsen, inspirert av Matthew Harts oppsetning ved The Royal Ballet School i London. Dirigent var Runar Sollie, og fortellerrollen ble ivaretatt av Thor-Inge Gullvåg fra Nordland Teater. Kostymene var laget av Olga Olsen, og scenografi/rekvisitter av Jørgen Wilhelmsen.
Totalt deltok 29 dansere i alderen 7 til 19 år, og også publikum ble aktivt inkludert: Barna ble invitert til å tegne rollefigurene før forestillingen, og tegningene ble hengt opp i inngangspartiet.
Forestillingen var et samarbeid mellom Stiftelsen Vinterfestuka, Narvik kulturskole, Musikk i Nordland og distriktsmusikere i Narvik – et tydelig eksempel på hvordan Vinterfestuka også fungerer som en møteplass mellom det profesjonelle og det lokale.
Barnas VU-verksted
En av de mest betydningsfulle arenaene for de yngste i Vinterfestuka-historien var Barnas VU-verksted på Verdensteatret. Dette har i mange år vært et av de mest populære tilbudene for barn mellom null og tolv år i byen, og mye av suksessen var knyttet til initiativtaker og prosjektleder som til daglig arbeidet i politiet, Bente Kristensen. Her kunne barna male, tegne, se andre barn danse, lytte til sang og musikk. Saft og boller ble solgt til en rimelig pris. I 2003 fikk Barnas VU-verksted «Årets Sprellemann»-pris for sitt kreative og inkluderende tilbud til barn og unge i Narvik-regionen.
Klikk her for mer informasjon
Målet var tydelig: Barna skulle ikke bare se på – de skulle delta, skape og opptre selv. Verkstedet tilbød alt fra tegning og maling til dukketeater og musikkforestillinger, og det ble et sted der kreativiteten fikk fritt spillerom.
I 1994 besøkte hele 2500 barn verkstedet, og av totalt 120 aktører var 110 barn og ungdommer. Dette sier alt om konseptet: barn som underholder barn, og en festival som gir plass til de yngste stemmene.
I disse rammene deltok både Balletakademiet (før dans ble en del av kulturskolen), musikkskolen, skolekor og lokale teatergrupper – og flere danseinnslag har blitt stående som små milepæler i seg selv. Danseelever fikk opptre på Verdensteatret, og i 1997 ble det blant annet framført en livlig «Cowboy Dance» koreografert av Marina Tarasova, som en del av prosjektet «Dans som kulturell bro». Gjennom slike innslag ble Vinterfestuka ikke bare en festival man så på – men en festival der barn og unge faktisk deltok.
Klikk her for medvirkende
Helt øverste til venstre er et bilde fra onsdag 16. mars 1994, som viser deltakere fra prosjektet «Dans for barn og unge» under Barnas VU ved Verdensteatret, i alfabetisk i tilfeldig rekkefølge: Anna Alm, Anna Ljunggren, Astrid Lyngedal Rydholt, Caroline Erlid Finsveen, Hanne Marit Schultz, Heidi Ruud Ellingsen, Ingrid Lian Kleiving, Ingrid Lyngedal Rydholt, Kristine Mari Hansen, Nina Eriksson, Siren Julie Jenssen, Stine Haukøy, Stine Leming Rognsås, Thale Margrethe Rasmussen, Tine H Degerstrøm.4
På det nederste bildet viser deltakere fra Barnas Vinterfestival (Barnas VU), medvirker følgende personer: Bakre rad (fra venstre): Marie Solveig Michaelsen, Marit Voje, Julia Radzinska, Nina Eldby, Stine Joakimsen, Inge Lise Ellingsen, Anne Kulterstad Fremre rad (fra venstre): Tina Kvandal Hanssen, Maja Fagerhaug, Sigrid Simonsen og Zara Johansen
Livets Dans (2025) – siste kapittel i de store danseprosjektene under VU
Da teppet gikk ned for forestillingen «Livets Dans» i mars 2025, var det ikke bare slutten på en scenekveld. Det ble også det siste kapittel for en epoke i Narviks kulturliv og samarbeidsprosjekter med dans og VU. Forestillingen ble stående som Marina Tarasovas siste store produksjon etter 28 år som dansepedagog i Narvik kulturskole – og som en visuell og kunstnerisk hyllest til Edvard Munch, der kunst møtte dans i et uttrykk publikum sent vil glemme.
Marina Tarasovas usedvanlig vakre koreografi speiler på en mesterlig måte Marinas unike koreografiske stil. «Livets Dans» – Marinas avskjedsforestilling – ble en hyllest til kunst, dans og mennesket.
Klikk her for mer informasjon
«Livets Dans» ble skapt i en tid der scenekunsten har endret seg, både i form og virkemidler. Marina Tarasova var kjent for sin klassiske ballettfaglige tyngde, men hun var også en kunstner som utviklet seg med tiden. I denne forestillingen utforsket hun digitale uttrykk og scenografi, og lot bevegelse og billedspråk smelte sammen i et helhetlig kunstnerisk møte.
Forestillingen var bygget over Munchs kunstverk og tematiske univers – et landskap av liv, kjærlighet, uro, tap og styrke. Samtidig ble det en fortelling om nettopp det Marina har gitt generasjoner av danseelever: evnen til å uttrykke følelser uten ord.
En forestilling som oppsummerte en hel reise
I ettertid er det lett å se «Livets Dans» som en oppsummering av Marinas kunstneriske reise i Narvik. Rektor ved Narvik kulturskole, Lars Kristian Jakobsen, har pekt på at Marina sto støtt gjennom store omstillinger i kulturlivet – i en tid der økonomi, rammer og produksjonsmuligheter gradvis ble vanskeligere. Likevel fortsatte hun å skape, utvikle og løfte fram unge utøvere.
Jakobsen trekker også fram hvordan Marina tok i bruk nye digitale verktøy som gjorde større oppsetninger mulig i nyere tid. «Livets Dans» ble nettopp et eksempel på dette – et møte mellom klassisk dansefag og moderne sceneteknologi.
Forestillingen «Livets Dans» var et kunstnerisk møte med skuespiller, der Tarasova og kulturskolens teaterlærer Sigurd Aae Klausen valgte utdrag fra Munchs egne biografiske tekster. Resultatet ble en forestilling med et annet uttrykk enn hennes tidlige Narvik-produksjoner – men som samtidig bar hele arven hennes i seg.
«Livets Dans» handlet ikke bare om kunst, men om livet selv.
Hedret med Sølvslegga etter teppefall
Etter forestillingen ble Tarasova hedret med Vinterfestukas utmerkelse Sølvslegga, en pris som gis til personer som har gjort en betydelig innsats for Narvik og Vinterfestuka. Leder i Vinterfestuka, Frode Sollie, overøste Marina med lovord og pekte på at «Livets Dans» var mer enn en fin forestilling – den var også en hyllest til en lærer og kulturbygger. Han beskrev den som «en nydelig forestilling, en hyllest til dansen, til kunsten – men også til ei dame som har brukt livet sitt på å gi dansens magi til generasjoner av unger og ungdommer i Narvik».5
Elevene som har vært hjertet i historien
Gjennom alle disse tiårene er det én ting som går igjen: Elevene. Enten det er små ballerinaer som opptrer på Barnas VU-verksted, ungdommer som bærer en musikalsk produksjon, eller store fellesprosjekter med orkester og profesjonelle aktører – så har barn og unge vært selve motoren i dansehistorien under Vinterfestuka.
Fra Presseshowet i 1966, til Barnas Festforestillinger, til russisk dans til Pachelbel i 1994, til mange utrolige koreografier av Marina Tarasova, via det enorme apparatet rundt «Viktoria Cats» i 2001 og videre til «Peter og ulven» i 2004 og til slutt “Livets Dans” – alt viser hvor sterkt scenekunstmiljøet i Narvik har vært forankret i opplæring, deltakelse og lokalt engasjement.
- https://www.nb.no/items/3c12802f3a88a61e481081b5479a6287?page=5&searchText=Narr-Vikinger ↩︎
- Fremover, mandag 17. mars 1975 https://share.google/oQvKt8fx4GEY9dHSG ↩︎
- https://www.fremover.no/dypdykk-i-arkivet/vu/bildeserier/vinterfestuka-1978-81/g/5-17-214753 ↩︎
- Fremover https://www.nb.no/items/8208835529ca46e33776fbaf1285d7a0?page=31&searchText=%22VU-verksted%22 ↩︎
- Fremover https://www.fremover.no/hedret-med-solvslegga-du-har-gjort-en-forskjell-for-sa-mange/s/5-17-1352925 ↩︎